I dag ble det offentlig: To unge venner av meg har slått opp og avsluttet et langt samboerforhold, og i dag endret de sin status på Facebook fra ”i et forhold” til ”singel”. Sympati-erklæringene har strømmet på, og de to tar imot med takk og forteller at de er triste og har en tung tid.
Generasjonen før dem, som jeg selv tilhører, ser nok med hoderystende forundring på denne offentlige sorgen og trøsten, men sender likevel en digital klem og gode ord til de to triste. Besteforeldregenerasjonen til de to ville antakelig være dypt sjokkerte om de ble vitne til en slik utlevering i et ”halvoffentlig” rom.
Eksemplet kan brukes som et lite apropos til de to pensum-artiklene vi leser denne uka. Vi forandrer oss i takt med samfunnsutviklingen, vi bryter normer og vi skaper oss nye idealer. Det er ikke noe nytt i vår tid – slik har det alltid vært. Forskjellen er nok at det går så mye fortere nå, og det krever så mye mer av den som vil være oppdatert og på høyde med sin tid.
I et kompleks og sammensatt samfunn som vårt, er det ikke lenger en tilnærmelsesvis enhetlig forståelse for hva som er moralsk forsvarlig og hva som er forkastelig. Også vår moralske plattform må vi være med å skape selv. Utfordringen for alle som har ansvar for barn og unge, blir å hjelpe dem til dette, slik at de står rustet til å møte verden helt inne i sitt eget barnerom gjennom ulike medier.
Kapittel 1: Mot mediedysleksiens tidsalder? (Solikki Vettenranta)
Kapittel 2: Krever medieutviklingen en ny dannelsestenking? (Svein Østerud).
Jeg er helt enig med deg, men jeg synes å se at noen har litt vel mye selvfølelse og selvtillit, men litt lite selvkontroll. Selv'et og jeg'et mestrer ikke å se seg utenfra.
SvarSlettKjekt å lese innlegget ditt, Ingebjørg! Eg trur vi lev i ei tid der det er viktig å bli "sett", og at ein nyttar nettstader som t.d. Facebook for alt det er verdt.
SvarSlettHei Ingebjørg! Etter å ha gått gjennom dei ulike foruma ser eg at du har vore til hjelp for mange, også meg då nokre på gruppa vår diskuterte mål og hensikt i avisoppgåva. Så aller først vil eg takke for at du har vore ein god klassekamerat ; ) Så over til det gode innlegget ditt her: Eg deler den hovudrystande undringa over korleis mange framstiller seg sjølv i det (halv-)offentlege rom. Å skulle handsame digitale arenaer krev kritisk medvit, og nokre skulle vore beskytta mot seg sjølv. Det er desverre ikkje så rart om 10-åringen bannar når faren gjer det same på veggen på Facebook. Alle må vere medvitne om korleis dei vil bli sett og vurdert. Etter ei tid på Facebook har eg skjønt kva som skal til for å vere vellukka mellom mine jamnaldringar. Då skal ein helst ha baka, vaska huset og tatt ein treningstur på næraste topp. Men takk og pris får ein vel seie, at menneske har eit ynskje om å framstille seg på ein positiv måte. Ein ser nok av døme på det motsette. Her har vi ein viktig jobb å gjere både heime og på skulen. PS! Det er ikkje eg som har lagt ut bilete av kakene mine på Facebook-sida mi! ; )
SvarSlett