I dag ble det offentlig: To unge venner av meg har slått opp og avsluttet et langt samboerforhold, og i dag endret de sin status på Facebook fra ”i et forhold” til ”singel”. Sympati-erklæringene har strømmet på, og de to tar imot med takk og forteller at de er triste og har en tung tid.
Generasjonen før dem, som jeg selv tilhører, ser nok med hoderystende forundring på denne offentlige sorgen og trøsten, men sender likevel en digital klem og gode ord til de to triste. Besteforeldregenerasjonen til de to ville antakelig være dypt sjokkerte om de ble vitne til en slik utlevering i et ”halvoffentlig” rom.
Eksemplet kan brukes som et lite apropos til de to pensum-artiklene vi leser denne uka. Vi forandrer oss i takt med samfunnsutviklingen, vi bryter normer og vi skaper oss nye idealer. Det er ikke noe nytt i vår tid – slik har det alltid vært. Forskjellen er nok at det går så mye fortere nå, og det krever så mye mer av den som vil være oppdatert og på høyde med sin tid.
I et kompleks og sammensatt samfunn som vårt, er det ikke lenger en tilnærmelsesvis enhetlig forståelse for hva som er moralsk forsvarlig og hva som er forkastelig. Også vår moralske plattform må vi være med å skape selv. Utfordringen for alle som har ansvar for barn og unge, blir å hjelpe dem til dette, slik at de står rustet til å møte verden helt inne i sitt eget barnerom gjennom ulike medier.
Kapittel 1: Mot mediedysleksiens tidsalder? (Solikki Vettenranta)
Kapittel 2: Krever medieutviklingen en ny dannelsestenking? (Svein Østerud).
