Om pendelsvingninger og bremseklosser

Det er omtrent ni år siden Aftenposten publiserte en kronikk av Eldar Dybvik, en av fylkesprosjektlederne for PILOT-prosjektet, der han ivrer for å gjøre IKT til den plogspissen som skal bane vei for en annerledes skolehverdag. Han ønsker seg en skole som blir et laboratorium for læring, og til tross for at L97 på dette tidspunktet var blitt en ”treåring” som burde kunne både gå og løpe, etterlyser han et fokusskifte fra undervisning til læring. Dybvik siterer den danske pedagogen Steen Larsen som mener at man ikke kan lage klasseromsundervisning med en computer. ”Computeren hører hjemme i laboratoriet. Det samme gjør barna,” sier han.
Ni år er gått, og fremdeles fins det skoleledere som lik Inge Eidsvåg, applauderer resultatene fra den siste ITU-undersøkelsen (ITU 2009), som viser at bruken av IKT i skolehverdagen har gått noe tilbake i grunnskolen siden 2007. Han mener at mindre tid foran dataskjermen gir en mer menneskelig skole.
Pendelen svinger hele tiden, men hvorfor ligger ”skole-sannheter” alltid i hver ende av pendelsvingen? På 70-tallet var ”åpne skoler” den store pedagogiske ideen, og man bygde mange skoler utfra denne tanken. Med tiden dukket veggene opp. Under L97 var ingenting viktigere enn at læreren så sin rolle som veileder. Prosjektarbeid var det store og riktige – helt til Kunnskapsløftet satte faktakunnskaper i høysetet og i praksis nedtonet praktiskestetiske fag og samarbeid.
Og hvor er vi nå? Den siste læreplanen har løftet fram bruk av digitale verktøy som en grunnleggende ferdighet, og slik sett burde det ligge til rette for den laboratorieskolen som Dybvik ønsket seg. Men den samme læreplanen har (med Pisa-undersøkelsens dystre resultater som bakteppe?) gitt lærerne tydelige kunnskapsmål å undervise etter. ”Å legge til rette for læring” har nok i mange klasserom blitt omgjort til ganske lærerstyrt undervisning fordi læreren kjemper en kamp for å ”komme i mål” med pensum og sørge for at elevene gjør det bra på nasjonale prøver.
Lærerne blir beskyldt for å være bremseklosser i utviklingsprosesser. Sannheten er vel at lærere er like forskjellige som alle andre enkeltindivider. Men alle sammen har de en hverdag som skal fungere, med rammebetingelser rundt skoledagen som de har liten påvirkningskraft på. Alle sammen har de en vei å gå og en kurs å stake ut for sine elever. Det kan vel hende at man skal takke dem for at de ikke alltid har fulgt pendelen helt fra den ene enden til den andre?

_________________________________________________
ITU (2007) ITU Monitor 2007 Skolens digitale tilstand 2007. Internett. Tilgjengelig fra: http://www.itu.no/filestore/Rapporter_-_PDF/ITU_Monitor_07.pdf [Lasta ned 10.10.09]
ITU (2009) ITU Monitor 2009 Skolens digitale tilstand 2009. Internett. Tilgjengelig fra: http://www.itu.no/filestore/Rapporter_-_PDF/ITU_monitor09_web.pdf [Lasta ned 10.10.2009]